Tror det er vanskelig å tenke på kreft uten å automatisk få assosiasjoner til død. Frykt, redsel og uvisshet må jeg innrømme at var sterke følelser når det gikk opp for meg at det faktisk var en reelt stor sannsynlighet for at Malin var rammet av akkurat denne skumle sykdommen kreft.
En raskt voksende kul i høyre bryst kom i sommer. Ble mye lesing på nettet angående brystkreft, men plutselig var kulen borte igjen. Hmm, merkelig. Sikkert ikke kreft da tenkte vi. Det gikk en liten stund og så begynte kulen å komme tilbake. Den ble faktisk enda større denne gangen. Og selvfølgelig så trodde vi begge at også denne skulle forsvinne av seg selv. Men neida, denne ble værende.
Etter tur til fastlege så ble det raskt time til utfyllende undersøkelse med både ultralyd, mammografi og celle/vevsprøver. Og overlegens uttallelse var skremmende; ”dette ser virkelig ikke bra ut”. Oj, hva faen...
Man prøver å overbevise seg selv og sine kjære om at det er ikke sikkert det er kreft. Leger har tatt feil før i sine antagelser. Vet det er ganske mange som blir rammet av kreft, men ikke oss vel? Og Malin, du er jo ung og frisk, eller?... Du får ikke dø...
Legen tok ikke feil. Ondartede celler ble funnet og uvissheten ble enda større. Hvor ille er det? Spredning? Hurtigvoksende, er det det samme som aggressiv? Hva skjer nå da? Dette er jo alvorlig. Men allikevel så utrolig vanskelig å faktisk skjønne at dette rammer min Malin. Du er jo frisk. Det er bare en ”fettklump” i brystet.
Det går liksom litt og litt opp for en at det faktisk er sant. En snikende sykdom som setter sitt preg på hele familien. Ikke bare vår lille familie, men HELE familien.
Diagnosen kreft gjør noe med en enten man vil eller ikke. Det eneste man vet sikkert er at ingen ting er sikkert.
Dagene etter at diagnose er stilt er vanvittig lange. Flere undersøkelser blir utført for å se omfanget av kreften. Ventetiden er lang inntil man får sine svar og venter på å få mer informasjon om situasjonen framover.
Vi pepper hverandre og har positive tanker om at resultatet blir bra. Men vi innser at veien dit kan bli tøff. Den blir garantert tøff. Vi ser viktigheten i å støtte hverandre og ”jobbe” sammen, selvom Malin får dra det tunge lasset. Jeg blir faktisk imponert over hvor bra og riktig ho tar det enn så lenge. Ho har fått noen tunge beskjeder de siste ukene, men ho står på og holder motet oppe. Det er ståpåvilje der. Jeg vet også at resultatet vil bli bra, men må innrømme at veien dit virker noe skremmende.
Og Malin, jeg kan dessverre ikke ta over sykdommen din, men jeg skal bidra så godt jeg kan og være med deg gjennom dette.
Tommy!!! Malin sin blogg fikk fram smilet, og ditt innlegg presset en tåre fram hos meg..! Men vet du.. Det er faktisk sånn det er.. Den rammede bygger seg opp et stort forsvar... Den som sitter midt i den får en enorm styrke... Særlig den som ikke FØLER seg sånn voldsomt syk... Sånn var det her også.. Jeg ble skremt i starten da jeg fikk diagnosen, men så var det bare å si "jaja, da kommer vi oss ut av dette da", mens de rundt meg ble mer skremt.. Og det er helt riktig at det er sånn... Noen trenger å hjelpe den "syke" med å vise redsler.. Tror det er sånn den "syke" får styrken til å føle på seg at dette skal gå bra..!
SvarSlett"gleder" meg til å følge deres vei...! Grusomt ord å bruke i denne sammenheng, men du forstår hva jeg mener...!
Klemm
Älskar dig såååå otroligt mycke vännen, å är så glad att ja har dig vid min sida.
SvarSlettDetta kommer vi klara <3
Tenker veldig mye på dere. Resultatet blir bra, men vegen dit er tøff, en hard jobb å bli frisk igjen. Vi klarte det, to ganger, og Madeleine mistet håret tre ganger under sin behandling. Tro meg, selv jenter på tre år, gråter når håret faller av. Det med jenter og hår er noe helt spesielt. Det må bare aksepteres og når håret forsvinner, blir sykdommen mest synlig og blikkene mest tydelige...........Jeg følger dere begge sin blogg. Wigdis
SvarSlett