Malins utsikter til å bli frisk er jo svært gode, og selv om veien dit både kommer til å bli lang og krevende, så er jeg utrolig takknemlig for at oddsen er så mye på vår side. Slik er det dessverre ikke for alle. Mine tanker går til de som har tapt kampen og til de som står igjen som pårørende. Jeg har også fått ta del i noen slike personlige historier den siste tiden og det gjør meget sterkt inntrykk.
Tusen takk igjen til alle som følger oss :)
Så hvorfor blogger vi?
Det er det faktisk flere årsaker til, men tanken var at ved å dele samme historie sett fra ulikt utgangspunkt både ville være spennende for oss, og kanskje interessant for andre. Selv om vi har et godt nettverk så er det kanskje ikke alle som har det. Uten at jeg vet hvordan innholdet i denne bloggen blir til slutt så kan det tenkes at noen kanskje kan finne litt trygghet og støtte en gang det trengs, og kanskje ikke føle seg alene med sine tanker og funderinger.
Jeg vil også vise at det er lov å være redd, lov å vise seg svak og at det er ingen skam å be om hjelp og støtte. Samfunnet har til stor del blitt slik at man vil vise en perfekt fasade uavhengig av hvordan det egentlig er. Sosiale medier benyttes flittig til å fortelle omverdenen hvor topp alt er. Man setter på seg masker og forsøker etter beste evne å servere illusjoner. Det er livets opp- og nedturer, samt alt der i mellom som gir oss muligheten til å utvikle oss som mennesker, og ikke minst medmennesker.
Jeg håper også at disse bloggene vil medføre at enda flere tar de tidlige varslene for potensielt kreft alvorlig og tar en sjekk hos lege. Det er veldig lett å avvente og se, og tenke at det er sikkert ikke kreft. Det går nok over av seg selv... Samtidig så kan man være redd for å få svaret man frykter, og henger seg på håpet om at man selv tar feil. Jo raskere det blir oppdaget, jo lettere er det å bli kvitt. Så enkelt er det.
Så da avslutter jeg med en oppfordring:
Tusen takk igjen til alle som følger oss :)
Så hvorfor blogger vi?
Det er det faktisk flere årsaker til, men tanken var at ved å dele samme historie sett fra ulikt utgangspunkt både ville være spennende for oss, og kanskje interessant for andre. Selv om vi har et godt nettverk så er det kanskje ikke alle som har det. Uten at jeg vet hvordan innholdet i denne bloggen blir til slutt så kan det tenkes at noen kanskje kan finne litt trygghet og støtte en gang det trengs, og kanskje ikke føle seg alene med sine tanker og funderinger.
Jeg vil også vise at det er lov å være redd, lov å vise seg svak og at det er ingen skam å be om hjelp og støtte. Samfunnet har til stor del blitt slik at man vil vise en perfekt fasade uavhengig av hvordan det egentlig er. Sosiale medier benyttes flittig til å fortelle omverdenen hvor topp alt er. Man setter på seg masker og forsøker etter beste evne å servere illusjoner. Det er livets opp- og nedturer, samt alt der i mellom som gir oss muligheten til å utvikle oss som mennesker, og ikke minst medmennesker.
Jeg håper også at disse bloggene vil medføre at enda flere tar de tidlige varslene for potensielt kreft alvorlig og tar en sjekk hos lege. Det er veldig lett å avvente og se, og tenke at det er sikkert ikke kreft. Det går nok over av seg selv... Samtidig så kan man være redd for å få svaret man frykter, og henger seg på håpet om at man selv tar feil. Jo raskere det blir oppdaget, jo lettere er det å bli kvitt. Så enkelt er det.
Så da avslutter jeg med en oppfordring:
- om det kan være kreft så få det sjekket snarest
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar