Hva tenker da et barn når mamma blir syk?
Man skal aldri undervurdere hva et barn tenker og grubler over, og heller ikke hva et barn kan forstå. Man skal heller ikke avfeie et barns bekymringer og spørsmål. Jeg mener at informasjon er svært viktig uansett alder. Man skaper tillit gjennom ærlighet, og barn må oppfordres til å spørre om ting de lurer på eller ikke skjønner. Og de skjønner også veldig fort dersom man ikke er ærlig. Hjernen er et fantastisk og komplisert redskap som føler og tolker utfra den kunnskapen den innehar, uansett alder.
Barn har veldig lange ører og er mestere i å snappe opp, ihvertfall bruddstykker, og derigjennom danne sine egne sannheter av hva de tror vi voksne vil holde skjult for dem. Dette gjelder nok oss voksne også, for jeg tror nok det er slik veldig mye sladder oppstår :-)
Grunnleggende tillit til at det vi sier faktisk er sant antar jeg vil ha en avgjørende rolle for oss framover. Med barn på 12 og snart 3 år som vil se sin mamma gå fra å være "frisk" til å faktisk bli dårligere av behandlingen, og i tillegg forandre utseendet ved å miste håret vil være skremmende uansett. (Husker selv fra jeg var liten at pappa faktisk ikke helt var pappa når han ikke hadde brillene på.)
Derfor er det svært viktig at tilliten er tilstede når vi forteller barna at mamma blir frisk igjen og at alt går bra.
Veldig bra skrevet, Tommy!
SvarSlettDet er så bra skrevet Tommy og et veldig viktig tema du tar opp her. Må si jeg får frysninger og tårer i øynene når jeg leser det du skriver.
SvarSlettFörstår verkligen problemet, när jag hade som mest ont i mina leder så kunde inte Arvid förstå varför inte pappa orkade leka med honom. Stoffe som är tolv kan ju lättare förstå varför mamma är sjuk och det går att förklara för honom vad som händer, det är ju svårare med de små. Kram till er alla.
SvarSlettJeg er veldig enig i måten du tenker på Tommy!
SvarSlettNoe som fungerte veldig fint med våre unger var at de fikk være med på radiumen en dag og se på når jeg fikk cellegift, og også strålebehandlingen. Da fikk de stå sammen med radiologen og se på skjermen mens jeg fikk behandling. Sykepleierne var veldig flinke til å forklare dem hva som skjedde og hvordan alt virket. Og de fikk kjeks og leker og syntes i grunnen at det var spennende å være der ;-)
Så det anbefaler jeg virkelig å gjøre, når dere selv har har vært der et par ganger og blitt kjent med rutinene.
Et annet poeng som er viktig å fortelle ungene, både på forhånd og underveis, er at når mamma blir dårligere etterhvert er det pga behandlingen og ikke sykdommen. Ellers tror de gjerne at det betyr at hun blir sykere.. Min erfaring er at så lenge vi klarte å være åpne og svare på det de lurte på var de trygge og taklet det bra. Og det er liv å vise at man er redd selv også. Barn er mye mer tilpasningsdyktige enn vi ofte tror. De går også mer inn og ut av redselen enn vi voksne gjør. Det var ofte spesielt Will, som var 11 da jeg ble syk, ble lei av at alle maste om hvordan det gikk. Han ville bare at alt skulle være normalt, det må også være greit. Det er noe med å være der og ta reaksjonene når de dukker opp, for det gjør de!
Apropos store/små barn; hos oss var det tøffere for Will som faktisk kunne forstå at kreft er en farlig sykdom. Noah som var 4 hadde ikke på forhån noe forhold til ordet og ble dermed ikke så påvirka. Nå i ettertid kan ham plutseøig si ting som: " man kan faktisk dø av kreft, jammen bra ikke du gjorde det mamma ". Det et en lang prosess,en så lenge vi som voksne tør å vise følelser og snakke åpent er det utrolig hva de takler! Lykke til, jeg tenker på dere!! Hilsen anne
Kjære Tommy. Barn er som oss voksne, fulle av følelser og tanker. En ting de allikevel stort sett er flinkere til, dersom de får anledning til det, er å sette navn på og stille spørsmål. Dersom de blir møtt med tillit og ærlighet vil de til tross for det som er vondt og vanskelig ha en mulighet til å føle en viss form for trygghet. Å være en trygg støtte for barna kan være ganske vanskelig da en er i situasjoner der en er utrygg og redd selv, men nettopp da tror jeg det er viktig å være ærlig. Om en lar barna bli en del av den prosessen en selv er inne i har de også en mulighet til å vise sine følelser og stille spørsmål. Om de blir holdt utenfor vil de nok veldig ofte enten trekke seg inn i seg selv og sin egen tankeverden, eller det kan slå ut i utagerende oppførsel. Å være foreldre er en utrolig flott opplevelse og oppgave, men det kan også være en utrolig vanskelig balansegang i gitte situasjoner. Og ingen av oss vet helt hvordan vi reagerer da vanskelige ting oppstår før vi er midt oppe i det. Det jeg er helt trygg på, Tommy, er at du vil gjøre det du kan for at guttene skal komme ut av dette året på best tenkelige måte. Klem fra mamma.
SvarSlettHei, må jo kommentere litt for det du skriver gjør inntrykk i tillegg til at du skriver som en Gud og man lever seeg helt inn. Jeg fikk først beskjed om at jeg bare hadde celleforandringer. Men så viste det seg at det var hakket mere alvorlig, det var blitt kreft. Denne siste beskjeden kom min eks for øret før min sønn. Han ble da rasende på pappa fordi han trodde at vi tilbakeholdt informasjon. Men jeg hadde bare ikke rukket fortelle alle enda... ja så du har så rett.
SvarSlett