Forkjølelse

Som de fleste sikkert har fått med seg så har vi nå fått erfare hva mangelen av immunforsvar innebærer. I morra er det 1 uke siden ho ble innlagt på isolat pga en forkjølelse.

Forrige helg så ble Malin snufsete og litt småkrasslig som disse svenskene sier. Og det er tydeligvis ikke bare bare uten immunforsvar. Når jeg kom hjem tirsdag ettermiddag så tok jeg tempen på ho, og den viste noe over 38. Helt udramatisk for oss vanlige, men uten immunforsvar så er det faktisk litt skummelt. Jeg målte og målte med digitalt termometer, og jeg prøvde på meg selv. Like varm jeg faktisk... Hummm. Fram med det man bruker der bak, for det skal ihvertfall vise korrekt. Der var det også over 38. Da var det bare å ringe sykehuset. Inn der og temp-måling og blodprøver. Legen kom inn igjen etter en stund og sa at dette ser ikke bra ut så det blir innleggelse. Jeg var jo forberedt på det og syntes egentlig det var godt, for da slipper man usikkerheten hjemme :)

Det bar da inn på isolasjon og et par typer antibiotika intravenøst.

Noe jeg savner litt er egentlig litt grunnleggende gjennomgang av smitteforebygging først og fremst. Skjønner at det er vanskelig når man har små barn osv, men litt mer prat rundt det enn å holde seg unna folkesamlinger og kjøpesentre på de mest kritiske dagene hadde vært på sin plass mener jeg. Kanskje veldig vanskelig å unngå denne smitten, men jeg tenker jo i form av håndhygiene blant annet når det gjelder mat og håndhygiene. Mat i den settingen at for eksempel at jeg har gjort noe så enkelt som pølser. Hva med servering nr 2? Etter neste kur så får vi prøve full pakke.

Og en annen ting jeg savner litt er, ettersom dette var første tur på sykehus i denne formen, kanskje litt mer direkte informasjon om hva som skjer. Hva får man av medisiner, ca lengde på opphold, hvilke verdier har man nå og hvilke verdier skal til for å slippe isolat og hvilke verdier skal til for å komme hjem. En liten folder med skriftlig info hadde vært nok det. Når man er midt oppe i det så husker man ofte ikke stille de riktige spørsmålene. Vi fikk god informasjon etter hvert da :)

Jeg tar meg også retten til å være "sliten" selvom det gir en vond bismak. Jeg er frisk og rask og hva har jeg å klage over? Men skal ærlig innrømme at jeg er veldig sliten. Ungene har vært eksemplariske. Malin er ved topp humør. Jeg er ikke bekymret. Men allikevel så er jeg så sliten, allerede. Det krever sitt å få til kabalen og å være en god engasjert pappa, være en god samboer, håndtere hverdagen og la livet være så normalt som mulig. Jeg klager ikke. Malin, som faktisk er den som er midt oppe i kreften, er like mye en støtte for meg og barna som vi er for henne.



Håret fikk jeg gleden av å barbere bort her om dagen. Jeg fikk faktisk en ønskedrøm oppfylt... Har alltid villet se Malin i kort kort hår. Og det ble utrolig bra i mine øyne. Begge unga og håndterte det veldig bra. Kristoffer var vel mest skeptisk på forhånd, men det gikk helt uten problemer. Hugo tok det helt fint han også. Var nok litt spennende å kjenne på hodet til mamma.

Kristoffer er en tankefull 12 åring. En "ungdom" er litt vanskeligere å komme inn i hodet på, men tror vi har en åpen og bra dialog. Han stiller spørsmål og han svarer fra hjertet. Var nok litt kjedelig for han at mamma var på sykehus i helga, men han er en fornuftig og god gutt. Det virker som han lar hverdagen gå og at dette bare en del av det. Han og ser at dette bare er en "jobb" som må gjøres. Han har sine bekymringer, men jeg håper og tror, at vi klarer å formidle at det bare er å spørre dersom noe ikke er forstått. Og selvsagt så må en del spørsmål da framprovoseres gjennom dialog. Og gjensidig respekt er det som er av betydning.

Vi dramatiserer litt hjemme. Her har Hugo fått "stor pupp" som han kaller det :) Da måtte vi foreta kirurgisk inngrep for å fjerne kulen. Lek er læring :)

Hugo syntes det er veldig rart å ikke ha mamma hjemme, men han aksepterer det og jeg tror faktisk at han skjønner veldig godt. Men det påvirker en også en liten kropp at mamma går igjennom sykdom. Han har jo måttet sove borte noen netter denne uka og under normale omstendigheter så er ikke det noe problem. Men nå så vil han være hjemme. Han har litt forstoppelse nå og jeg tror rett og slett at han opplever litt stress i seg. Ting er ikke som normalt og det er de små følsomme for. Ellers er humøret hans helt fint, men han savner. De små er like fullt ut mennesker, med hele følelsesregisteret, tankene og bekymringene som oss voksne. De har bare vanskeligere for å sette ord på det og mangler erfaring. Viktig å skape så mye trygghet som mulig. Ukjent betyr ofte utrygghet. Da er det meg, og oss, som foreldre og voksne, som må etter beste evne tilrettelegge forståelse og trygghet. Og jeg mener vi lykkes ganske bra i det :)