Det skjer så mye hele tiden at jeg blir helt paff. Er det tirsdag eller er det helg? Alt går i surr og alt går på skinner. Et kaos i harmoni. Det er vel slik jeg føler at er den mest korrekte beskrivelsen.
Først vil jeg vel si at det er travelt å ha en kreftpasient i hus. Det blir mer på "apparatet" rundt. Heldigvis så er jeg ikke alene om den biten. Vi har fantastisk støtte på begge sider som vi setter stor pris på. Det er enkelte man føler stor støtte fra selv om de ikke er helt i nærheten i det daglige.
Vi var så "uheldige" at svigermor flyttet til Ørebro-kanten i sommer. Tungt nok i seg selv at de så seg nødt til å flytte så langt unna. Men i situasjonen nå så er det nok tyngst for svigermor. Tror ho føler seg veldig langt vekk i fra oss. Men ho er allikevel en stor støtte for oss alle.
I helga skulle Kristoffer kommet hjem. Han har ikke vært helt pigg denne uka, og hans to små søstre har vært febersyke. Malin ville jo så gjerne ha Kristoffer hjem som planlagt, og det ville han og. Vi ville alle ha han hjem, men jeg mente det var en unødvendig risiko. Immunforsvaret får seg en skikkelig knekk ved cellegift. Og det fikk vi se ved forrige kur. Nå har Malin fått en "kick" for å raskere sette produksjonen igang igjen, men vi vet ikke resultatet av denne sprøyta. Noen har bra effekt og andre igjen begrenset. Derfor mener jeg det er best at vi fortsatt ta det sikre for det usikre. Både Malin og Kristoffer skjønner dette, men det er alltid vanskelig å sette fornuft foran følelser.
Mandag var det ny kur for Malin. På grunn av at ho satte inn en VAP ( ei lita dose hvor intravenøst settes og blodprøver kan tas) måtte ho stille opp på fastende mage. Deretter var det relativt rett på cellegift. Tror dette ikke var noen gunstig framgangsmåte. Det har vært senga siden mandag ettermiddag helt til i dag. Fikk ho med på en liten biltur i dag, men formen er elendig. Trassig. Jeg får en voldsomt stor respekt for alle som har "pleietrengende" i hus, som også fikser dagliglivet. Jeg skal, uten å skjemmes, erkjenne at det er en stor jobb å takle alt når den ene i husstanden blir syk. Men vi fikser det, og vi har stor hjelp rundt oss :) Jeg tenker rett som det er at jeg er så utrolig takknemlig for at vi har folk rundt oss. Hva hvis vi hadde fulgt noen av våre ønsker å prøvd noe helt nytt ett annet sted?
MEN, legebesøket på mandag ble omtrent som forventet :). Febrilsk leting etter denne kreftsvulsten som snart er fraværende. Legen tok en rask tur i stolen sin tilbake til data'n (noe jeg tolket til en ekstra sjekk på opprinnelig størrelse) for så tilbake å "taksere" størrelsen til større enn den faktisk er.
Men uansett fikk vi svaret vi forventet; " dette er ikke noe som vi opplever så ofte". Kulen er pr nå ikke mulig å sette et mål på utvendig. Jeg har mine teorier, og andre har sine. Resultatet setter vi ihvertfall stor pris på og gamle nobelpriser i medisin er kanskje like viktige som nye. Håper ihvertfall at den videre utvikling er like god. Og cellegift tar veldig godt når det funker som det skal...
Overskriften OJ OJ OJ var til reduksjon av kulen ( svulsten). DU HAR MØTT DIN OVERMANN, eller mer korrekt; DIN OVERKVINNE. YESS YESS YESS.
Det er ikke helt lett å opprettholde et "normalt" liv med en slik diagnose og denne behandlingen. Det blir en helt annen tilværelse. Men jeg vil på ingen måte si at det er i negativ retning. Jeg har faktisk opplevd, allerede, at styrke, jeg visste var der, har kommet fram. Egenskaper og relasjoner har blitt mer framtredende. I tillegg har tilbakemeldinger fra familie, venner og bekjente styrket hele familien på det personlige plan. Til og med de "negative" tilbakemeldingene har vært en styrke som forteller oss at vi tar dette på rett måte.
Fram til nå har vi lært en hel del om både hva som ligger som grunnlag i vår familie og hvor mye enkelte venner betyr. I tillegg har jeg blitt overrasket over hvor mye bekjente bryr seg. Dette er personer som står i såpass avstand at de egentlig ikke hadde trengt bry seg overhode.
Takker dere alle som deler dette med oss. Dere er viktige for oss :)
